Og så var det allerede juli

Det er lite som minner om juli og sommer. Jeg spiser jordbær hver dag, uansett om sola gir meg selskap eller ikke. Himmelen skifter mellom lyseblå, lysegrå og mørk, mørk grå. Men det er juli. Sommer. Oslo-sommer. Ingenting er bedre enn det. 

Allerede har jeg vært i ny jobb, ny leilighet og nytt samboerskap i over en måned. Det fungerer bra. Alt sammen. Veldig bra, faktisk. Og i en hel måned har jeg for første gang på lenge ikke kjent et dugg av bekymring for fremtiden. Den vonde klumpen av savn for alt og alle har endelig forsvunnet. 

Jeg er hjemme. Både på jobb og i leiligheten. Og det er sommer, selv om jeg enda ikke har badet i sjøen. 🌞

 

 

Here comes the sun, sa de

Med sola kommer lengsel etter bare føtter i frognerparken, is på aker brygge, krampaktig svømming på sørenga mens man tenker på hvor kaldt det er, hvor forurenset det antakeligvis er, hvor mange brennmaneter man har mulighet til å møte på og hvor liten, men allikevel stor sjanse det er for å sparke beinet inn i akkurat den steinen som ligger skjult i vannet, ikke langt fra der vi pleier å hoppe ut. Med sola kommer også lengsel etter en ny sommer som kanskje kan bli den beste hittils, hvor man kan tilbringe tid med de man har savnet, kanskje ta kveldsbad på Tjuvholmen om det blir varmt nok, kanskje spise lange, gode frokoster på den nye balkongen og kanskje finne seg ordentlig til rette i en ny, fin hverdag. 

 

Noen ganger behøver man bare smile litt ekstra til forbipasserende for å bli gladere selv, skrive et par hundre ord mer enn man egentlig hadde lyst til, bare fordi det føles så utrolig godt etterpå, løpe litt fortere og litt lengre og bruke all verdens tid i dusjen om man vil, spise én ekstra kokosbolle på fredagsfikan bare fordi det er fredag, legge penger på et par hvite sneakers for å feire at våren virkelig er her, og bare puste ut og tenke på hvor fantastisk deilig det er å ikke være fyllesjuk. 

Om det å være en drømmer

Jeg har alltid vært en drømmer. Drømmer helst om framtiden, om fortiden (ja, noen ganger kan man til og med pynte litt på fortiden for å huske det som enda litt bedre enn det det egentlig var) og om livet generelt. Noen vil kanskje si jeg drømmer litt for mye, at jeg er for dårlig til å nyte det som er her og nå. Og det er jeg jo. Men samtidig er det ingenting som er å deilig, så inspirerende og så motiverende som å lengte etter og se for seg hvordan ting kan bli hvis man bare jobber hardt nok og tør å realisere det man alltid har hatt lyst til å gjøre. For i bunn og grunn er det sunt og bra å drømme så lenge man har guts nok til å tro på at det en gang kan bli virkelighet. 

Stemningsrapport fra en liten by på Sveriges østkyst

Det er snart vår og det er sol og regn om hverandre. Jobben tar mye tid- og jeg liker det. Trening og et forsøk på sosialt samvær, regelmessig skriving og en god del lesing tar resten av tiden. Jeg savner Oslo, men ikke like mye som før. Savnet for alle der hjemme har derimot ikke blitt noe mindre. Måkene har inntatt byen igjen, og jeg drømmer om sommer, sol og sjø. Om én knapp måned skal jeg hjem til en påske-langhelg, noe som skal tilbringes på hytta med skigåing, appelsiner og antakeligvis en god del godis. Jeg er spent på min egen skiform (har ikke stått på langrennsski på fire år), men enda mer spent på svenskens skikunnskaper og evner. Jeg håper på noen latterkramper i skiløypa. Ellers fremkaller jeg gamle og nye engangskamerabilder og føler et snev av lykke idet jeg åpner resultatet og ser om det ble brukelige bilder eller ikke. Nå skal jeg se på mitt nye guilty pleasure program på tv, Circus Magaluf. Jeg har gleda meg i en hel uke. 


Fine minner

Den sommerdagen vi lå på stranda hele dagen. Når vi dro tilbake til byen for å drikke vin med brente nesetipper og saltvannshår. Han spurte meg om ikke jeg ville møte moren hans noen dager senere, jeg var nervøs og glad selv om jeg ikke hadde trengt å være nervøs. Jeg sa ja, så dro han hjem og jeg drakk vin med to fine jenter. 

Konserten som ble til én øl, to øl, sju øl og en intimkonsert på en tom pub i Camden. 

Den dagen på slottsfjell hvor vi bare drakk øl fordi det var nesten like billig som vann. Sola stekte, favorittartister sang og danset på scena, vi sang og danset i publikum. Siste konsert var favorittbandet med symfoniorkester, og det var så fint at jeg ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Så dro vi hjem til hotellrommet vårt som var oppgradert til en suite. 

De mange sommernettene hvor man kan dra hjem fra fest, midt på natten, og det fortsatt er like lyst ute. 

Dagen jeg fikk ha på kappe og hatt og gå på en rød løper foran massevis av folk. Og få utdelt pris for mitt harde arbeid i tre år på Roehampton. Og feire med både familie og venner på samme dag. Jeg var så himla stolt og glad. Nesten som bursdag og julaften på én og samme gang. 

Konsert i Hyde Park med ufattelig mange folk etter uendelige timer på gresset med øl, chips og favoritten. Gleden over å få en gratis vinflaske av fremmede folk. Misnøyen når den smaker dritt. Én øl til, live musikk og lykken er komplett. 

Natta i London hvor vi dro på restaurant i China Town, fulle som f, og bestilte vond champagne. Lo hele middagen, var så vidt vi kom oss ned trappa og ut på gata, og lo hele veien hjem før vi sovna i hver vår seng, rusa på livet. 

Den kleine trippeldaten som ikke ble så klein. Øl, forelskelse og gitarspilling i hagen til langt på natt.

Søtten år på språkreise til Brighton. Livredde for å bli tatt for å drikke tok vi bussen et stykke unna byen med medbragt drikke. Fant ut at det ikke gikk noen buss tilbake og gikk i over to timer mens vi ble fullere og fullere. Rulla på bakken, tissa bak busker, sang høyt og stygt. Antakeligvis den beste kvelden på turen.  

Vi var på det fineste punktet på Besseggen og jeg tenkte på hvor glad jeg er for at jeg har akkurat deg. 

Dagen vi satte oss på bussen til Hackney, kjøpte billig vin og drakk oss brisne i en park før vi dro på en stemningsfull og crowded konsert hvor det ble like svett som på en hard treningsøkt. Øl og sikling over fine bandgutter så lenge at vi mistet siste toget hjem og måtte ta buss i to og en halv time for å komme oss hjem. 

Pssst, jeg er ingen alkoholiker, selv om det kanskje kan virke sånn. 

The lastborn

En repost fra min gamle blogg, newbedtimestories.wordpress.com, publisert 14. november 2013.

Being the youngest out of three sisters, I have always had a tendency to try to stand out in a way. The lastborn is said to be the most free-spirited, fun loving, manipulative and self-centred. I can honestly say that I do recognize myself in these statements, both good and bad.

Two years ago I applied to universities in London. One and a half year ago I dragged two heavy (and I mean HEAVY) suitcases with me on board a plane and landed in my new home country. Now, only one month away from being halfway through my bachelor degree, I’m proud to be as free-spirited and open for new things as I have grown up to be.

Self-centred. Not something I’m proud of, but I like to think that the extent of the ‘me, me, me’-syndrome decreases every day. Well, who am I kidding? Today’s society is build around a bunch of competing self-centred individuals, the majority from the ‘Me Generation’ that I’m born into. The generation where everyone strives to be the best and the most perfect version of themselves. But let’s stick to the point, shall we? As a little girl, I loved to put up shows for my family. It almost always included singing, even though it is a well-known fact that no one in my family has ever been provided with a talent for song. But talent (or my lack of it) didn’t matter, as long as everyone’s eyes were fixed on me. Me me me.

If we continue the reminiscing from my childhood, I may as well point out my manipulative side. I can’t recall how many times my older sisters have called me a brat. But isn’t that one of the perks of being the lastborn? I don’t claim twisting people around your little finger to get things your way is okay, but as the last born you will always be the last bird flying out of the nest, prevented by parents that is not quite willing to let you go yet. And with that comes a bit of pampering, even if you’d like to admit it or not.

It is almost frightening how I find my own personality in these statements of the last born in a flock of siblings. At the same time, it is quite fascinating how much the timing of your birth says something about you as a person.

Punktum.

Mandag og jeg løfter hodet opp fra gropen i puta. Ser på klokka. 12:10. Tenker på middagen jeg ikke orker å lage. Sovner. 

Tirsdag og jeg ser med søvnige øyne ut vinduet. Fortsatt ingen deg. 

Onsdag. Lillelørdag. Føles som en evig søndag. 

Torsdag og to uleste meldinger. Èn fra mamma og én fra en venninne. Begge spør for mye, maser, gjør meg trøtt. Jeg spiser tre skjeer kald havregrøt fra gårsdagen. Den har stivnet i kanten på skålen. Jeg burde sette den i vann, men jeg orker ikke. Jeg lar den stå. 

Fredag. To glass rødvin og bankende hodepine. 

Lørdag og sol. Kryper enda lenger under dyna. Våkner av fem ubesvarte anrop og tre bekymringsmeldinger. Alt er fra mamma.

Søndag og ingen tegn til deg. Setter føttene på det kalde tregulvet og trekker pusten dypt. Rommet snurrer. Står opp og smører en skive med norvegia. ‘Noen forhold varer livet ut' tenker jeg og ironien får meg nesten til å smile. 

SØKEROPTIMALISERING (VELDIG) KORT FORTALT

Søkeroptimalisering handler om å vite hva leserne vil ha- og gi dem det. Det hele starter med ett enkelt søk.

Hvordan skriver man søkeroptimaliserte tekster? Det kan sammenlignes med å lage en snømann. For å få en snøball til å rulle trengs hovedsakelig tre ting: arbeidsmoral, teknikk og snø. Det samme gjelder søkeroptimalisering. Teknikken er i bunn og grunn enkel å mestre for de fleste, men det er bare de som legger ned tid og arbeid som oppnår resultater. Tekstutvikling i SEO-sammenheng handler om å utnytte de ressursene vi har til å gjøre konkrete tiltak for å oppnå mer synlighet på søkemotorer og dermed få flere lesere og større trafikk til den publiserte teksten.

Den første snøballen behøver ikke være verken stor eller vanskelig å få til, men er allikevel grunnlaget for snømannen. Grunnlaget for SEO er heller ikke komplisert: bestem hvem målgruppen for teksten er. Ved å bli kjent med markedet og hele tiden holde deg oppdatert kan du lettere gi leserne det de vil ha, både den dag i dag og i framtiden.

Akkurat som at snøballen blir større jo mer man ruller den, vil teksten bli mer søkeroptimalisert jo flere tiltak man gjør. Hovedpoenget med SEO er å kunne gi leserne svar på akkurat det de har søkt etter på ulike søkemotorer gjennom blant annet bruk av nøkkelord. Kort fortalt baserer søkemotorer seg på bruken av nøkkelord for å rangere relevansen til en spesifikk tekst. Benytt derfor nøkkelordene både i URL’en, tittelen, teksten og metadata. Dette betyr derimot ikke at nøkkelordene skal brukes i hytt og pine, bruk ordene hvor det er naturlig. En tommelfingerregel er at teksten alltid skal være skrevet for mennesker, ikke søkemotorer. Husk at jo mer spesifikke dine nøkkelord er, jo mindre konkurranse får du i søkeresultatene og du vil derfor mest sannsynlig bli rangert høyere på søkemotorer. Nettopp derfor er det viktig å ha en klar tanke om hvem som er målgruppen og hva den ønsker slik at du ikke bare oppnår mange klikk, men også riktige klikk. 

Hvordan vite hva slags nøkkelord som genererer flest klikk? Test og eksperimenter, gjør feil og lær av dem. Du kan også ta hjelp av ulike programmer fra store søkemotorer.

Vi har nå laget de første to delene av snømannen. Til den tredje snøballen skal vi gjennomføre effektive tiltak innen linking for å øke søkeroptimaliseringen av vår tekst. Det første du må finne ut er om teksten er synlig for de såkalte "edderkoppene" som jobber seg gjennom et webområde. Det hjelper nemlig ikke hvor mange søkbare ord du bruker i teksten dersom edderkoppene ikke har tilgang til siden teksten er publisert på. Hold deg derfor til enkle HTML linker og unngå at leseren eller søkerrobotene må logge inn for å få tilgang til teksten din. Deretter er det viktig å tenke på omdømme: ved å skape kvalitativt innhold og publisitet vil lesere og websider dele din tekst videre. 

Nå gjenstår det bare å pynte den ferdige snømannen med en gulrotnese og flosshatt. Gå gjennom teksten du har skrevet og svar på følgende spørsmål: er den interessant og godt skrevet? Er den relevant? Og svarer den på leserens spørsmål i henhold til nøkkelordet det ble søkt på? Ved å produsere tekster som oppfyller disse kravene, får du tilbakevendende besøkere som i sin tur sprer din tekst videre slik at du også får høyere plasseringer på søkemotorer og dermed flere klikk.

Jeg er ikke tøff, jeg tok bare det fornuftige valget. Det gir kanskje ikke mening for alle, men det er mye som ikke gir mening her i verden. Jeg er ikke selvsikker, jeg prøver bare så hardt jeg kan å komme meg fremover. Utvikles. Lykkes. Jeg forsøker bare å få det til. For dette er begynnelsen. Begynnelsen av resten av livet, uansett hvor klisjé det enn høres ut. Starten på slutten. Slutten av starten. 

Med enveisbillett til Kalmar

Å skulle forlate alt man hadde gledet seg så lenge til å ha og oppleve er kanskje det vanskeligste jeg har gjort noen gang. For første gang skulle jeg hoppe inn i et nytt kapittel jeg ikke hadde valgt fordi jeg hadde lyst, men fordi det var det smarte å gjøre. Og for første gang skulle jeg gjøre det helt, mutters alene. Det verste var kanskje å skulle reise så langt bort igjen- nå som jeg endelig hadde kommet hjem igjen etter tre år i utlandet. Så langt bort fra alle jeg ikke hadde hatt nærmere enn en sju timers reise de siste årene. 

Men selv om magefølelsen kanskje ikke var helt med på valget om å flytte, igjen, var vettet fortsatt i behold. For selv hvor mye man kan grue seg til noe blir det som regel aldri så ille man først hadde trodd. 

Med gode kollegaer, gode venner og gode rutiner kommer man inn i en hverdag uansett hvor man er. Så får man heller tenke på hvor mye man kommer til å vokse istedenfor å bruke energi på å savne. Savne folk. Savne steder. Savne det livet man en gang hadde eller trodde man skulle få. 

Og som alle vet, blir det for ille er det slettes ingen skam å snu og reise hjem. 

Den vanskelige førstejobben

Så står jeg her da, med en bachelorgrad innenfor journalistikk, men ingen jobb som journalist. Jeg som skulle ta arbeidslivet med storm har ikke engang rukket å stikke ene stortåa over dørstokken.

Jeg har det med å skape meg skyhøye forventninger. Spesielt angående framtiden. Gresset er jo alltid grønnere på andre siden av gjerdet, er det ikke? Ja, studietiden var fantastisk, men arbeidslivet vil så klart bli enda bedre. Du skal jo kapre drømmejobben, tjene nok penger til å kunne fylle kjøleskapet og slippe å kjøpe den billigste vinen på markedet.

Det er nå livet begynner, ikke sant. Shopping og champagne, jobbkollegaer som blir de nye bestevennene dine. Leilighet og bil. Alt på stell.

Derfor har jeg hele det siste skoleåret sett frem til å kapre en jobb, stresse mindre, tjene penger og få verdifull erfaring. Ha det bra til helvettesdager på skolebiblioteket, jobbing i helgene og stressutslett. Kjedelige lærere og enda kjedeligere essays.

Men nå, tre måneder etter studiene, er jeg blakkere og mer stressa enn noen gang. Champagnen og shoppingen har jeg ikke sett snurten av og bil kan jeg se langt etter. Det går i billig vin og øl som alltid, og first price varer på Kiwi er fortsatt gull verdt. Skolen savner jeg allerede.

Arbeidslivet som skulle bli så bra har så langt vært inteteksisterende. Jobben jeg skulle glede meg til å gå på hver dag har blitt snappet opp av de andre tusener som også vil ha penger og erfaring.

For ja, det er jo ikke lett å passe inn i dagens stillingskrav: ‘i tjueårene, nylig utdannet og 30 års arbeidserfaring’. Og helst med Norges bredeste nettverk.

Så mens min svenske kjæreste får lønnsforhøyelser og bonuser i fleng på sin Oslo-jobb er jeg på vei over landegrensen for å få en jobb. Det er vel det som kan kalles ironi, er det ikke?

På den annen side har denne kontinuerlige jobbsøkingsprosessen gitt meg muligheten til å prøve ut yrker jeg ellers ikke ville ha snublet over. Nå vet jeg for eksempel at jeg aldri ville klart å være en selger selv om jeg i løpet av en tre-ukers periode utrolig nok klarte å prakke på en hel del folk Fjordkrafts nyeste strømavtale.

I tillegg har jeg funnet ut at ja, barn er søte, men de kan også være djevelske. Og at de som arbeider i barnehager eller skole hver dag burde få mye mer kudos, der har du hverdagshelter på det beste.

Helt til slutt skal det sies at livet ikke er så verst allikevel. Noen uker etter at jeg skrev denne teksten har jeg landa en jobb i nabolandet på grunnlag av min utdanning. Tenk det a, min første ordentlige jobb. Bare det er verdt hundre voksenpoeng, minst.